Når en pepperkakebaker...

Siden det straks er jul, må man jo bake pepperkaker, og det aller beste ved å bake pepperkaker, er nok å spise pepperkakedeig. Jeg liker alle typer deig, fra pizzadeig, sjokoladekakerøre, vaffelrøre... Men pepperkakedeig er nok det aller beste, for den var utrolig søt og god. Den var så god at mamma til slutt måtte gjemme resten, ellers påstod hun det ikke ble nok igjen til å bake pepperkaker.

Men det var bare tull og tøys, for vi bakte mange, mange pepperkaker. Mamma kjevlet, jeg laget pepperkakeslange, og stakk ut både griser, snømenn og juletrær, og hjerter. Pappa hadde nemlig kjøpt to hjerteformer. Men favoritten var snømann. Det var så morsomt å bake pepperkaker at jeg ikke ville legge meg da det var kveld. Egentlig tror jeg at mamma og pappa forsøker å lure meg. Noen ganger, når jeg sier det er kveld, påstår de at det ikke er kveld, men mørketid, og at sola har gjemt seg. Men da de påstod at det var kveld, sa jeg at det ikke var kveld, men at sola hadde gjemt seg. De ble ikke overbevist?

Men jeg bakte ikke bare pepperkaker. Jeg hadde også tid til å leke litt med lillebror. Se hvor stor han er blitt!

Hyttetur

Jeg fikk plutselig litt inspirasjon til å puste liv i denne bloggen igjen. Det siste året har vært rimelig hektisk for oss, med nytt hus, ny barnehage, og ikke minst med lillebrors ankomst. Men nå har livet stabilisert seg litt, og i helga pakket vi bilen og skiboksen full og satte kursen mot hytta, som er en knappe tre timer lang kjøretur unna. 

Vi har kost oss, og Iris har lekt godtebutikk (favoritten), laget "mat" til oss, spist is på Hamn i Senja, og plukket de få blåbærene fuglene hadde latt være igjen. Og sett på Peppa Gris i tre timer i strekk hver vei. Da vi spurte om hun heller ville se noe annet, var svaret hver gang at nei, hun ville se på Peppa, så Peppa ble det. Da vi skulle forlate hytta, gråt Iris sine modige tårer og sa at hun ville være lenger, så vi håper vi finner tid til en ny tur om ikke så altfor lenge.

Vi er tilbake...

Grunnen til at det har vært så stille på bloggen de siste månedene, ser dere på bildet. Han heter Nikolai, ble født den 24. mars, og er en blid og omgjengelig liten kar.

Nikolai var på tremånederskontroll på tirsdag, og veide 5730 gram og var 60 cm lang, og er altså ingen tungvekter, men vi synes han er akkurat passe stor.

Iris synes det er stor stas å ha en liten bror, men det er også hardt å være storesøster, og hele tiden måtte kjempe om å få den fulle oppmerksomheten. Da er det lett å ty til knep og pøbelstreker, men heldigvis ser det ut til å ha blitt ørlite bedre enn det var de første par månedene.

Iris tester det nye kjøkkenet

Nå har det gått kjempelang tid siden vi postet her sist, men både desember og januar har forsvunnet i to ting: sykdom og oppussing. Først var vi syke, så monterte pappa fint, nytt kjøkken (selv om det ikke var rosa), og så var jeg syk lenge igjen, og da er det ikke så morsomt å lage mat. Men i dag har jeg laget vafler sammen med mamma, og det er noe av det aller beste jeg vet i hele verden. Jeg klarer å spise to hele plater, og det er mye, det, for mamma sier jeg normalt spiser som en liten mus.